Ferien var så bra, med venner, familie og masse påske kos! Selvfølgelig har det gått opp og ned, men da jeg var på hyttetur den siste natta sammen med borgenfolk så tenkte jeg med meg selv: «Jeg skal klare dette, jeg har det jo fint. Det er trist innimellom, men jeg har det jo bra også.» For det er slik det føltes. Da det ble påskeferie ei uke etter det ble slutt, klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg likte å reise hjem eller ikke. Jeg følte det kom til å gjøre meg godt, men samtidig kom jeg bare til å føle meg dårligere og langt borte. Det stemte! Etter det ble slutt er det så å si kun han som står i hode på meg. Jeg klarer sjeldent å koble det helt bort. De første dagene i ferien var de aller verste, jeg tenkte på han konstant, uansett hva jeg gjorde klarte jeg ikke å koble ut. Hjemme har liksom alltid vert den plassen jeg har savnet ham, men jeg har alltid kunnet sende melding, ringe eller skype med ham. Nå når jeg vet at dette ikke er «hverdags» lengre så ble jeg bare mer trist og savnet ham bare enda mer der. Skolearbeid, venner, familie, ingenting gjorde at jeg koblet det ut, det gjorde meg så sliten! Etterhvert i ferien begynte det å gå bedre, jeg tok meg selv flere ganger da jeg ikke hadde tenkt på han. Visste aldri om det hadde gått kort eller lang tid, men jeg var i alle fall fornøyd med at jeg hadde klart å skyve det bort litt! Jeg hadde fortsatt mine tider der jeg lot tårene renne, men jeg hadde det fint også. Da siste natt kom og jeg var på hyttetur gikk det over all forventning bra! Jeg koste meg masse! Jeg var egentlig litt spent på å treffe venner som jeg har her på borgen, som jeg har minner sammen med han også, men som sagt gikk det veldig bra!
Når jeg våknet igår, og visste jeg skulle tilbake hit var det en blanding av vond og god følelse inni meg. Jeg har så mange gode minner på dette stedet, men nå er det også et minne som stikker skikkelig. Men dagen gikk fint, det var først da vi begynte å kjøre mot Drottningborg jeg kjente det begynte å knytte seg i magen. Vi kom frem til kvelds, og da jeg kom inn i matsalen så jeg ham med en gang borte på «3.klasse bordene»! Det gikk fint, jeg gikk og tok mat, satt meg ned og koste meg der. Da jeg skulle gå å ta kaffi gikk han også akkurat. Jeg merket at han kom mot meg, og jeg hadde kjempelyst til å si hei å snakke litt med han, men bare ikke at første gang jeg skulle møte han etter ferien skulle være der. Så jeg fortet meg og gikk rett bort til bordet igjen! Hoh – tenkte jeg!
Senere da jeg og ei venninne skulle bort på et annet bygg, kom han inn døra på gangen min! «Hei» sa han. Jeg sa til venninnen min hun bare skulle gå. Vi sto ute på gangen en stund og snakket, men jeg var så skjelven inni meg at til slutt måtte vi gå inn på rommet mitt. Vi satt og snakket en stund. Grunnen til at han kom opp var at han hadde følt jeg ignorerte ham i matsalen, og han var redd han hadde gjort noe eller ikke gjort noe han skulle. Så han hadde fått klump i magen og tilslutt måtte han bare komme opp. Heldigvis var det jo ikke det.
Jeg synes det er godt å vite at han fortsatt bryr seg. At han kommer opp når han føler det slik. Når han sier at han ar savnet meg i ferien før jeg nevner noe om det til ham. Det var godt å snakke med ham i går, og bare ha det fint og le sammen. Klemmene hans er de beste i verden, og jeg merker han også synes det er godt å klemme meg fortsatt. For klemmene våre er lange og gode.
Når vi skulle gå ut, fikk jeg klump i magen igjen med en gang. Følelsen av at han skal gå er ikke god. Jeg føler meg så hel når han er til stede. Men jeg fikk meg bare ut selv med en gang også. I starten var jeg veldig rolig over alt, men så etter hvert ble det bedre og jeg begynte å snakke å le igjen. Kanskje litt mye etterhvert!? Jeg gikk rundt på forskjellige bygg sammen med en jentegjeng og til slutt endte vi opp på guttebygget der han også var. Men det gikk fint, jeg koste meg med de andre menneskene og snakket litt med han også med andre folk rundt. Jeg liker når folk ser at det ikke er kleint mellom oss selv om det er slutt.
Det var i dag det ble verst! Det og nå ar sett ham gjør at han ikke lengre er en «fantasi-gutt», men en virkelig gutt, som jeg fortsatt er så utrolig forelsket glad i. Så i dag er jeg tilbake der jeg var, der han er i hode mitt hele tiden…
3.klasse reiste til Paris i dag. Det var jo da forsåvidt greit. Jeg elsker å ha ham rundt, er ikke det! Men jeg liker også å få tankene litt på avstand, så jeg håper det går fortere denne gangen og at jeg kan klare å kose meg i Roma når vi i 2.klasse reiser natt til lørdag! Jeg snakket med mamma igjen i dag også, selv om jeg nettopp har vert hjemme! Det er godt å snakke med mamma om hvordan jeg har det! Hun minnet meg på en ting: Ta en dag om gangen!
Hun nevnte også at jeg må gjøre det som føles godt for meg. Ha det gøy, og hvis det hjelper: prøve å gjøre han sjalu hvis han er i nærheten. Haha, mamma er god ❤ Hun har vært i gjennom dette selv, og vet godt hvordan det er å ha kjærlighetssorg på internatskole. Det er ikke vanskelig å merke at hun vil det beste for meg, og jeg merker også at hun håper vi blir sammen igjen hvis det er det som er meningen! Det føles godt, det viser at hun også bryr seg om han!
Langt innlegg, men hadde behov for å få dette ut og ned!
Idag leste jeg i andaktsboka mi. Fant utav at det er ca 7 uker siden jeg åpnet den sist.. Hurra for meg, eller? Men uansett, jeg gjorde det nå i hverfall i dag, og håper snart jeg kan klare å begynne med det hver dag. Dagens andakt var i hvertfall veldig bra. Tenkte jeg skulle ta opp noen punkter som den to opp.
minboble.wordpress.com 